Zenkutsu dachi

Det fremre beinet er bøyd med kneet på linje med tærne, det bakre helt rett med foten vridd omtrent 45 grader utover, og beina står en skulderbredde fra hverandre ved hoftene. Ryggen er helt rett og blikket framover. Vekten ligger 60 prosent på det fremre beinet og 40 på det bakre. I nanbudo står man litt høyere i den enn i enkelte karatestiler.

Utfallet er hoftebredt. Den fremre foten peker rett fram, målt etter ytterkanten, mens den bakre foten lukkes inn for å gi fraspark. Det bakre beinet holdes vanligvis helt strakt; noen holder det bare halvstrakt.

Stillingen har mange varianter, lavere eller høyere, bredere eller smalere, og ulike anvisninger for det fremre beinet. Hver tilpasser den til sin egen kropp; det viktigste er at det fremre kneet er bøyd.

Nøyere beskrevet står kneet over den fremre foten, hoftene er lave, og ryggen står loddrett over dem. Stillingen er to skulderbredder lang og én bred. Det bakre beinet er strakt og godt forankret i gulvet, så det låser hoften, både for å stå imot et forsvar og for å gi fart til et angrep eller et steg; den bakre foten vender mellom 15 og 45 grader ut. Knærne peker samme vei som tærne, og hofter og skuldre står på tvers av stillingens linje. Stillingen gir mye kraft framover og lite i andre retninger, og er sterk for angrep mot mål rett foran.

Stillingen kan læres fra moto dachi, med føttene parallelle og en skulderbredde fra hverandre i begge retninger: føres den bakre foten bakover, åpner den seg av seg selv utover, og når den nærmer seg 45 grader, står man i en naturlig zenkutsu dachi. For å gå fram føres den bakre foten opp til den andre i en halvsirkel innover, mot tyngdepunktet, og så ut igjen til riktig avstand, som en sikksakk. Kroppen skal ikke heves underveis, heller ikke bakover, og føttene stryker over gulvet, uten å hoppe og uten å slepes.

Typiske feil er hofter som løftes i forflytningen, en bakre hæl som letter, føtter som ikke står godt i gulvet, et halvbøyd bakre bein, en stilling som er for smal, for bred, for kort eller for lang, og føtter som vender feil. Løfter noe av foten seg fra gulvet, er stillingen gjort feil eller for lav for utøverens nivå. Nybegynnere skal trene lave stillinger og viderekomne naturlige. I ju randori kan stillingen gjøres litt kortere, men i kihon og kata skal den holdes i sine faste mål.

Det finnes to varianter. I hanmi zenkutsu dachi er hoftene åpnet 45 grader mot det bakre beinet, som gir hoften vei å gå, for eksempel for et gyaku tsuki; i gyaku hanmi zenkutsu dachi er de vridd inn mot det fremre beinet, som gir et lite rom, for eksempel for å starte et gyaku uchi uke. Kyndige regner dem bare som mellomstillinger i en teknikk, selv om noen skoler regner dem som varianter.

I de første årenes tachikata var det vanlig å veksle gyaku nanbu chudan tsuki med jun nanbu chudan tsuki i zenkutsu dachi. En av dem øvde selve veien inn i zenkutsu dachi, gjennom de lignende stillingene underveis, og knyttet den derfra til andre stillinger; fra zenkutsu dachi vred man hoftene på stedet inn i kokutsu dachi.

Stillingen er grunnlaget teknikken står på. Slått i den er oi tsuki det tydeligste eksempelet på kime: idet stillingen setter seg, låses hoftens bevegelse, armene fullfører angrepet og kiai driver ut det siste av pusten, alt i samme øyeblikk.

I Randori Tori går man inn i stillingen fra heiko dachi ved å føre venstre fot fram, og tar kamae der; det fremre beinet er da bøyd 90 grader og det bakre helt strakt. Etter siste angrep går man tilbake til kamae og derfra til heiko dachi. Jodan uke øves fra zenkutsu dachi kamae, og stillingen er en av de fire grunnstillingene i Ki Nanbu Taiso, brukt blant annet i Nami, bølgen.

Som gard er stillingen grunnleggende i nanbudo, i kihon, i randori og i kata, blant dem Ikkyoku og Seipai. Kihon dachi er en liten zenkutsu dachi, den man naturlig går inn i under kamp.

Stillingen følger eleven gjennom læringen: i kihon øver man å gå fram og tilbake i den, og i shihotai-kataene, som den nye eleven lærer nesten med en gang, går man inn i den fra en hilse- eller oppstillingsstilling og vender fra den til en annen. I Nanbu Shodan, den første grunnkataen, kommer den omtrent tjuefire ganger. I konkurranse er en unnvikelse og et motangrep uten riktig stilling en feil, og konkurransereglene nevner zenkutsu dachi i Randori Ichi no Kata som et eksempel.

Ikkyoku har stillingen seks ganger, og knytter den til en hilsestilling helt i begynnelsen: fra musubi dachi trekkes en fot bakover inn i zenkutsu dachi med doji uke, uchi uke og gedan barai samtidig.

Seienchin har den også seks ganger, blant de sterke stillingene, i veksling med de mer ustabile tsuru ashi dachi og neko ashi dachi. Tre ganger kommer man inn i den fra shiko dachi: den fremre foten åpner seg utover for stillingens bredde, og hoften vender samme vei. Fra shiko dachi på diagonalen til høyre vris den bakre foten på tåballen til hoften står på tvers av kataens hovedlinje, og forankres så i gulvet som en stiver slått ned i bakken, så ura nukite som følger får fasthet. Fra zenkutsu dachi vender kataen 45 grader inn i shiko dachi og inn i sampo dachi: den bakre foten trekkes inn mot den andre, hoften vrir, og den samme foten åpner seg til den nye stillingen. Én gang trekkes den fremre foten inn i tsuru ashi dachi og går ut igjen til full lengde, og kataen slutter fra zenkutsu dachi i musubi dachi.

Verdensforbundets kyu-hefte ber om zenkutsu dachi fra 8. kyu, med musubi dachi, yoi dachi og kakato dachi, og fører den på hver grad til og med 1. kyu; fra 5. kyu er yoi dachi, zenkutsu dachi og hikite også et av kriteriene for bestått. Nanbudo Sandefjords pensum nevner den ved 5. kyu, ved siden av kamaete, musubi dachi og shiko dachi.

Zenkutsu dachi er en grunnstilling i nesten alle kampkunster, der lengden varierer fra kunst til kunst og mellom skoler. Før i tiden ble den gjort lengre, med vekten 7:3 og iblant 8:2 i kihon, for styrke i beina og for farten når den så ble kortet inn igjen til kamp, før 6:4 ble den formen som gjaldt.