Nanbudo Mitsu no Chikara

Hos Nanbudo Sakura går åpningen slik. På senpaiens rop, «Keiritsu» eller «Narande», stiller klassen seg opp etter grad og venter i stillhet i musubi dachi. Ved «Seiza» setter alle høyre kne i matta, og ved «Ossu» setter de seg helt ned og retter på beltet. Ved «Seikoza» legges hendene i en sirkel med tomlene mot hverandre, og de tre kreftene ropes én gang på japansk – chikara da, yuki da, shinnen da – og fem ganger på spansk. Så følger tre hilsener med hendene i matta, venstre hånd ned først og høyre opp først: Nanbu Doshu-Soke ni rei til grunnleggeren, en hilsen til læreren, og otagai ni rei til hverandre. På «Keiritsu» reiser alle seg, venstre kne først, og hilser en siste gang stående med «Ossu».

Andre steder er det læreren som roper «Nanbudo mitsu no chikara» mens klassen sitter i seikoza med lukkede øyne, og alle sier de tre kreftene fem ganger på japansk før læreren avslutter med «Yame» og øynene åpnes. Hele hilsenen, kommando for kommando, står under Rei-shiki.

Mange japanske dojoer åpner eller avslutter treningen med å lese opp noen få prinsipper sammen. Når klassen sier dem høyt, sammen, blir de en vane og ikke bare en tanke.

Kunstens regler for livet bygger på de tre og de sju kreftene: livslang øving (shōgai keiko), et liv fylt av mot (shōgai yūki) og tro på seg selv (shōgai shinnen).

Nanbu kalte de tre reglene jinseikun, livsoppfatningen, og selve nøkkelordet i kunsten sin, da han talte om dem på samlingen i Barcelona i 2009: å fortsette å øve hele livet, å bygge livet på mot og utholdenhet, og å leve styrt av sin egen overbevisning.

De gjelder også på matta i et mesterskap. Da Nanbu ønsket deltakerne velkommen til Coupe d'Europe i Paris i 2011, ba han dem ha nanbudoens tre krefter i tankene under alle forhold: styrke, mot, overbevisning.

Hos Nanbudo Sakura byttes den vanlige seremonien ved slutten av timen ut med en lengre ved siste trening før sesongslutt eller årets slutt: de tre kreftene sies 108 ganger i stedet for de vanlige fem. I det siste har klubben brukt linja Na-Mu-Tai-Tan-Han-Dan-Sei-No-Sei i stedet, som får plass i én utpust. Tallet kommer fra buddhismen, men skikken beholder tradisjonen og ikke religionen, omtrent som tolv druer ved tolv klokkeslag nyttårsaften, med de samme ønskene om lykke for alle.

De 108 gjentakelsene av linja, som er mantraet for de sju kreftene, har også en egen plass torsdag kveld under den internasjonale samlingen i Playa de Aro, der nanbudoåret slutter og begynner. Tallet står for de 108 jordiske begjærene, som maktbegjær, aggresjon og grådighet: hver gang linja gjentas, vender man seg bort fra ett av dem, og de sju kreftene blir ens egne.

I 2009 var de 108 gjentakelsene i sirkel ennå nye. Carlos Medina, som har arbeidet med ki i nanbudo der Nanbu ba ham om det, skrev da at det var de tre kreftene som ble sagt 108 ganger, og ikke mantraet for de sju, for å unngå kakofoni i sirkelen; hos Nanbudo Sakura har linja for de sju senere tatt over. Medina forklarer tallet på en annen måte enn Mariano Carrasco: 1 + 0 + 8 blir 9, som står for slutten på en syklus og for menneskets fornyelse. I Østen går 108 igjen i trinnene opp til templene, i klokkene ved tempelportene og i buddhistenes bønnekjeder, og dominikanernes store rosenkrans har også 108 perler.